Du, kjære dere, det er ikke for å være pirkete, men når Gudrun Kjelsvik og Målstova for Skjeve Avstander begge sier «jeg bare la nøkkelen der», da har vi allerede forlatt næringslivet og gått inn i folkemedisinen.
I all enkelhet foreslår jeg følgende: Én krok. Én lapp. Én blyant som faktisk skriver. Ikke tre muntlige ordninger, et bilde fra november og en kvittering brettet som en våt lefse.
På Rundsviv Reservehender & Arbeidsbord har vi hatt praksis: nøkler inn til venstre, bekymringer til høyre, kaffe først etter at ingen leter i egen jakkelomme med anklagende pust. Det fungerer i 7 av 8 tilfeller, og det åttende var en hanske.
Jeg kan gjerne lage en liten oversikt. Ikke fordi jeg vil være nabokontakt for alt med metallring, men fordi Bakomberg ikke tåler flere setninger som begynner med «så vidt jeg husker».
Rapporter
Nå skal ikke jeg mene for hardt her, Solrun, men én krok er næringspolitikk på sitt beste. To kroker blir komité. Tre kroker blir kulturminne.
Et lite tillegg fra en pensjonert skomaker med uforholdsmessig mange smånøkler i vestlomma: Lappen bør ha tre felt: «hvem», «hva» og «ikke legg denne ved kvitteringene». Det siste sparer både Gudrun Kjelsvik, Målstova for Skjeve Avstander og oss andre for den stille panikken der alle ser på en nøkkel som om den har tatt et personlig valg.
Hos Bjørkelunds Lokk & Luker sier de ofte at lokket var standard før. Det var nøkkelen også. Det betyr ikke at den vet hvor den skal.
Og hvis oppslaget hos Mellomrommet Kafé og Brunsauslaboratorium skal oppdateres, foreslår jeg rolig skrift, fast krok og blyant med hyssing. Ikke fordi folk er slurvete. Bare fordi Bakomberg har lommer med egen vilje.
