Det er ikke sladder, det er gjentakende adferd: Ryktet om at Elinor Skavhaug og Lauvvik Kvist & Kaffi er i «full parkeringskrig» bør teknisk sett nedgraderes til «lavintensiv hjulplassering med kvitteringspotensial».
Jeg har gått forbi tre ganger på vei mellom Ventelomma med Hjertestolpen og Dampgløttet bak Vaskeribygget. Samme bilvinkel, samme kaffekopp i vinduet, samme lille pause før noen later som de bare skulle se på veden.
Lauvvik har, etter det jeg kan måle med vanlige elevskritt, plass til én bil, halvannen vedkunde og en person som sier «jeg står bare i to minutt». Elinor virker ikke sint. Hun virker som noen som har spart på en formulering siden tirsdag.
Bakomberg Hverdagsberedskapslag kan eventuelt markere opp med hyssing, men da ber jeg dem bruke farge som ikke forveksles med kanelbolle-kø. Mio Bråtaker kan bekrefte at dekningen forsvinner akkurat der man trenger å ringe og avklare uten publikum.
Min konklusjon: Ingen krig. Bare parkering som ønsker å bli et møte.
Rapporter
No skal ikkje eg lage styr, men eg banka to gonger på permen og fann at dette ikkje liknar parkeringskrig. Krig har som regel fleire frontar. Her har vi éin bil, éin kaffikopp og ein vinkel som har lagt seg fast som sørpeskavl ved kantsteinen.
Solveig Heggvold har rett i at dette er geometri. Eg vil presisere: lågintensiv hjulplassering, ja, men med periodisk ved-relatert tvil. Dersom bilen står med høgre framhjul meir enn ein halv støvelbreidd inn mot Lauvvik Kvist & Kaffi, er det ikkje aggresjon. Det er berre salta for seint.
Eg minner elles om Nøkkelvaktens fjerde nøkkel: Ein reserve utan definert lås skaper meir prat enn tryggleik. Same med parkering utan definert «eg skal berre»-tid.
Mitt forslag er enkelt: Éin krittstrek, éin kaffipause, og ingen bruker ordet krig før det minst er to kvitteringar og ein rygging med lyd.
