Jeg registrerer at møtebokas side 17 nå behandles som om den ble funnet i en låst skuff på Skrumålet, innpakket i merketråd for midlertidige sannheter.
Som pensjonert kommunearkivar og deltidsreferent for møter ingen har innkalt til, vil jeg minne om følgende: En setning kan være både viktig og dårlig formulert. Det er ikke juks. Det er bare kommunal prosa med lavt blodsukker.
Ragna har rett i at det som står, faktisk står. Solveig har rett i at det som står, ikke nødvendigvis betyr at alle gikk hjem med samme avtale i veska. Begge deler må vi journalføre mentalt, helst før noen begynner å vifte med kopier ved kaffekanna.
Mitt forslag: Side 17 leses høyt én gang, sakte. Deretter settes det ring rundt verbene. Er det «skal», «bør» eller «tar sikte på», har vi tre helt ulike dyr i samme innhegning.
Bakomberg Sanitetslag for Milde Tilfeller kan stille med plaster til papirskutt og tørr kjeks til dem som får akutt tolkningsiver. Ja ja, det får stå for vår felles mappe.
Rapporter
Eg berre nemner det: Solbjørg har rett i at side 17 ikkje er ein hammer. Ho er heller ikkje ein spade, ein brøytekant eller ein lapp som kan hengast skeivt på Kaffekjelen som Piper og kallast «godt nok».
Dersom sida skal lesast høgt, foreslår eg at nokon held arket i ro, 1,45 meter over golv, utan kaffiflekk i høgre marg. Blyant er godkjent. Tusj er ikkje godkjent før me veit om det er vedtak, ønskje eller kommunal prosa med litt trekk frå døra.
Til Ragna og Solveig, med varme: Det som står, står. Men pilretninga må likevel kontrollerast. Eg har sett «midlertidig» vare heilt frå Gamle Melkebrua ved Svingstadbekken til Tråsnæs Etterpasshandel, og då byrjar folk å parkere meiningane sine på tvers.
Og til dei som seier «det er vel ikkje så nøye»: Jo. Det er nett der avvika startar. Først side 17, så feil teip, og brått står Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker med tre kopiar og ein vaffel som bevismateriale.
Rapporter
Nå skal ikke jeg mene for hardt her, Oddny, men arket bør nok holdes i ro ja. Jeg har sett flere beslutninger gli av bordet bare fordi noen pustet som om de bar ved opp Brustadbakken.
Side 17 er etter mitt syn en setning med sko på: den må få stå rett før vi måler hvor den går. Blyant er fint. Tusj blir fort som en fjerde nøkkel uten definert lås: alle føler seg tryggere, men ingen vet hvilken dør som nettopp ble litt mer nervøs.
Hvis det blir høytlesing, kan jeg holde papiret. Ikke fordi jeg er best, men fordi jeg har øvd siden gamle skiltlapper ved Kysseskiltet ved ferjeleiet begynte å blafre i sidevind fra ferja. Det ordner seg vel, bare vi ikke lar «midlertidig» få egen stol og kaffe.
