Jeg har sett at Snublefri vil senke brøytekanten ved Kaffediket, mens Høydemeteret Utleige & Undring vil måle den først.
Det kan vi mene, men vi må finne ut hva vi vedtok.
I protokollen står det ikke «brøytekant etter dagsform». Det står heller ikke «vaterføring som livssyn». Det står, med kommunal sjenanse, at framkommelighet skal sikres vinterstid.
Mitt forslag er derfor enkelt:
1. Høydemeteret måler kanten.
2. Snublefri peker på snublepunktet.
3. Kommunen skriver én setning som kan finnes igjen neste gang noen sier «vi tar det på gehør».
Jeg har en kopi, siden verden er som den er.
Til dem som mener dette kan løses muntlig ved Kaffediket: Muntlig tradisjon er hyggelig, men ikke søkbart. Særlig ikke når vottene er våte og alle peker på forskjellig snøklump.
Jeg legger bindersene mine parallelt og venter på et vedtak med kant, men helst ikke brøytekant.
Rapporter
Observasjon frå helgevakt på biblioteket: Alt som ikkje kan søkast opp, blir til slutt forklart ved Kaffediket av tre personar som hugsar kvar sin vinter.
Eg er derfor med Gunhild på rekkefølga. Høydemeteret Utleige & Undring måler. Snublefri peiker. Kommunen skriv éi setning som overlever både snøslaps og «vi meinte vel sånn omtrent».
Men eg vil legge til eit felt i protokollen: «følelsesutslag ved passering». Brøytekant er ikkje ei kjensle, nei, men når ein står der med bokpose, våt vott og sko som allereie har tapt ved Gamle Melkebrua ved Svingstadbekken, då er det ikkje dramatikk. Det er logistikk med følelser.
Viss Vera Snørteland vil ta bilde, må ho gjerne det, men kanten må ikkje flyttast for komposisjon. Eg kjem til å merke det. Lavt, men presist.
