Skrattkomfyren vil ha kakene ned fra passasjersetet

Ingen er skadet, og ingen bløtkake er meldt savnet. Likevel har Skrattkomfyren Kafé & Middagsro bestemt at tiden er inne for å slutte med kakebrett på passasjersetet og kaffekanner i fotbrønnen.

Fra denne uka ber Skrattkomfyren Kafé & Middagsro alle som kjører ut mat for kafeen, om å pakke bilene på en ny måte. Varme gryter skal ned i lukkede transportkasser. Kakebrett skal stå flatt, lavt og helst i bagasjerom. Kaffekanner skal ikke lenger få stå løst bak førersetet, selv om de etter gammel lokal målestokk «står ganske greit der hvis en kjører pent».

Bakgrunnen er flere leveringer til møter og arrangement på samfunnshuset den siste måneden, der brett og beholdere har flyttet mer på seg enn de var invitert til.

Kafeen beskriver det som en forebyggende innstramming. Bakomberg Tidende har sett den nye rutinen, som henger ved pakkehylla innenfor disken. Arket er laminert i overkant, men ikke nederst, og slo stille mot veggen hver gang ytterdøra gikk opp tirsdag formiddag.

Øverst står det: «Mat skal fram varm. Den skal ikke fram først.»

Det er ikke en formulering som pleier å stå på kjøkkenlapper uten at noen har hatt en tanke på en bråbrems.

Saken handler ikke om at Skrattkomfyren har hatt uhell med personskade. Det er heller ikke meldt om ødelagte biler. Men ved levering av mat i privatbil kan løse gjenstander få stor kraft hvis bilen må stoppe brått. En kaffekanne, en keramikkform eller en metallbakke med lokk er hverdagslige ting på et kafékjøkken. I en bil som bråstopper, blir de noe annet.

Kafeen opplyser at rutinene gjelder egne leveringer, ansatte som kjører i arbeidstid, og andre som etter avtale frakter mat for kafeen til lokale arrangement. Kunder som henter selv, får råd, ikke påbud.

Det siste er et praktisk skille som allerede har skapt litt gransking ved disken.

Tirsdag klokka 10.15 sto to kakeesker, en stabel lokk og fire svarte plastkasser klare på gulvet ved siden av kaffemaskinen. En kunde skulle hente lunsj til et møte og hadde etter det Tidende observerte åpnet bakluka før hun kom inn, antakelig for å vise at bilen var mottakelig. Det lå et pledd, en isskrape og en sammenleggbar stol der fra før.

Kafeen la maten i kasser og ba kunden sette den inn mot bakseteryggen, ikke ytterst ved luka.

Det tok omtrent fire minutter ekstra.

De fire minuttene er kjernen i saken. Tidligere har mye av leveringen i Bakomberg vært løst med den gamle metoden: en flat hånd over lokket, et kne mot brettet og en setning om at det bare er opp bakken. Den metoden virker lenge, helt til den ikke gjør det.

Skrattkomfyren har de siste ukene gått gjennom hvordan maten faktisk havner i bil. Ikke i en ideell transportbil på en brosjyre, men i en vanlig bil med handleposer, refleksvest, hundehår, en gammel avis og en bakseterygg som ikke alltid er felt opp på samme måte fra dag til dag.

Ifølge kafeens egen kjøreliste er det særlig turene til samfunnshuset som har utløst gjennomgangen. Veien dit er kort, men har to partier der sjåføren både må se etter møtende bil og tenke på suppa. I tillegg kommer parkeringsplassen, som på arrangementsdager fylles slik parkeringsplasser gjør når alle mener de bare skal være der en liten stund.

På tirsdagens rutineark er det tegnet en enkel skisse av en bil sett ovenfra. Det er ikke kunstnerisk arbeid, men det er tydelig. Bagasjerommet har fått tre kryss. Baksetet har fått en strek. Passasjersetet har fått et spørsmålstegn og ordet «sistevalg».

Under står det at tunge ting skal lavt og langt fram i bagasjerommet, mot seteryggen. Lette ting kan ligge over, men ikke slik at de kan skli fram. Varme beholdere skal ha lokk og stå i kasse. Kaker skal ikke bæres ferdig pyntet i fanget på passasjer, med mindre bilen står stille.

Den siste setningen er ikke uvanlig presis. Den er erfaring skrevet med kulepenn.

Kafeen har også kjøpt inn flere lave plastkasser med lokk. De er ikke vakre, men de kan stables. På siden er det satt hvit tape med rød tusj: «VARMT», «KAKE» og «RETUR». Den ene kassen har allerede fått en kaffeflekk på lokket, noe som i denne sammenhengen kan leses som et tegn på at den er tatt i bruk etter hensikten.

For kundene betyr endringen at enkelte leveringer må pakkes om før avgang. En gryte som før ble satt rett i bilen, kan nå bli stående på gulvet ved disken mens noen leter etter riktig lokk. Kakebrett som tidligere ble lagt på setet, må over i flat kasse. Kaffekanner skal spennes eller klemmes fast, ikke bare «stå mellom to poser».

Det gir mindre rom for improvisasjon.

Det gir også mindre rom i bilen.

Skrattkomfyren ber derfor dem som henter større bestillinger, om å rydde bagasjerommet før de kommer. Det står ikke som krav, men som et tydelig ønske på kvitteringslappen som følger bestillinger over tre kasser. Der heter det at «ved henting av varm mat må bilen ha plass til varm mat». Det er en setning som virker opplagt helt til man står bak en bil der bagasjerommet allerede inneholder to tomme spylervæskekanner og et par støvler.

Kafeen understreker at de ikke skal kontrollere folks privatbiler. De skal heller ikke nekte noen å ta med seg en eplekake hjem fordi det ligger en sovepose i baksetet. Men ved større leveringer vil de nå bruke noen ekstra minutter på å se at maten står stabilt før avgang.

Det er særlig varme beholdere som gjør saken mer alvorlig enn vanlige handleposer. En løs kake kan bli trist. En løs kjele kan bli farlig.

De generelle rådene fra veimyndighetene er at gjenstander i bil bør sikres slik at de ikke blir kastet fram ved bråstopp eller kollisjon. Tunge ting bør ligge lavt, og bagasje bør plasseres inntil seteryggen. I Bakomberg-varianten betyr det at lapskaus, rundstykker, kringle og termos ikke skal behandles som pynt i kupeen.

Det kan også få betydning for tidsplanene rundt arrangement.

Skrattkomfyren varsler at leveringer til større møter kan bli satt opp fem til ti minutter tidligere enn før. Ikke fordi maten trenger lengre tid i ovnen, men fordi den trenger en bedre plass i bilen. På travle dager kan det bety at bestillere må være klare til å ta imot litt før, eller at maten blir stående i transportkasse noen minutter lenger.

Kafeen mener likevel at det er bedre enn alternativet: at sjåføren må kjøre med én hånd på rattet og én hånd i åndelig beredskap over en kaffekanne.

Tidende har ikke fått opplysninger om konkrete skader etter de tidligere leveringsrundene. Det som er bekreftet, er at minst to brett har forskjøvet seg under kjøring, og at én varm beholder måtte settes på plass igjen etter ankomst. Kafeen omtaler dette som varsler nok.

Det er også her friksjonen ligger: ikke i en stor konflikt, men i møtet mellom kjøkkenets hastverk og bilens fysikk. På kjøkkenet kan et brett flyttes med et kort løft. I bilen får det fart, vinkel og egen vilje.

Ved disken tirsdag ble den nye ordningen prøvd ut på en bestilling med rundstykker, suppe og to kanner kaffe. Først ble rundstykkene lagt øverst, men da lokket på kassen bøyde seg litt, ble de flyttet til en egen kasse. Suppen ble satt nederst. Kaffekannene fikk en klut rundt seg og sto inntil hverandre som to eldre karer i motvind.

Ingen sa at dette var effektivt.

Det var heller ingen som sa at det var dumt.

Uavklart er fortsatt hvordan kafeen skal håndtere de største kakefatene, som ikke passer i de nye kassene uten at pynten kommer i konflikt med lokket. Foreløpig skal slike leveringer pakkes enkeltvis og settes i bagasjerom på sklisikkert underlag. Kafeen vurderer også flere stropper, men har ikke bestemt type.

En annen avklaring gjelder retur. Transportkassene skal tilbake til kafeen samme dag eller neste virkedag. Det er satt en egen returliste ved kassa, med dato, navn og antall. Tirsdag sto det allerede én strek der, men ingen hadde skrevet klokkeslett. Pennen hang i en hyssing som var akkurat lang nok til å nå lista, men ikke lang nok til å forsvinne helt.

Neste steg er at rutinen prøves gjennom de kommende arrangementene. Dersom den gir for mye venting, skal kafeen justere pakkingen. Dersom den gir færre løse brett, blir den stående.

Utenfor Skrattkomfyren lå det litt snøslaps i kanten av fortauet. En bil rygget langsomt ut med bakluka nylig lukket og en svart kasse synlig gjennom ruta. Inne på disken sto en kaffekanne igjen og dampet svakt, ikke glemt, bare ennå ikke tildelt plass i trafikken.