Skomakerreim ga el-moped framdrift og ny protokolluro

BAKOMBERG SENTRUM: Den første demonstrasjonen av «Naken-Sviv 1» startet hos Rundsviv Reservehender & Arbeidsbord klokka 10.17 onsdag, etter to host fra Askel Humlebrekk, ett brilleetui-klikk fra Torunn Mjelde og en motorlyd redaksjonen noterte som omtrent som en forsiktig fryseboks.

Maskinen kom seg framover.

Det er det viktige.

At den samtidig pisket opp gammalt skolær, støv fra arbeidsbord nummer tre og et hjørne av en gul protokollmappe, er nå blitt en egen del av saken.

– Nå skal itte jeg mene for hardt her, sa Askel og holdt begge hender på setet mens framhjulet allerede ville litt til venstre. – Men den går bære så vidt fort nok te at en slipper å forklare hvorfor en tok bilen.

«Naken-Sviv 1» er Bakombergs foreløpig mest synlige forsøk på elektrisk småtransport uten bensinlukt, uten bilnøkler og uten den typen gåing som kan bli omtalt som trim hvis feil person ser det. Ideen er å bruke den til korte ærend mellom Rundsviv-lokalet, sentrum og Lufteluka ved Arkivtrappa, særlig når det skal flyttes smånøkler, protokollmapper, reservekaffe eller en person som egentlig bare skulle bortom.

Nyheten nå er at Askel Humlebrekk, pensjonert skomaker og deltidsnøkkelsamler, sammen med Torunn Mjelde, frivillig møtereferent og selvutnevnt arkivvokter, har fått bygd og prøvekjørt en åpen elektrisk tohjuling på lukket arbeidsområde hos Rundsviv.

Den har ingen kåpe. Den har nesten ingen skjul.

Den har en knapp merket «FRAM, MEN PENT».

Bygd av det som hadde ligget lenge nok

Maskinen står på ei gammel sykkelramme som Askel mener er fra før folk begynte å kalle alt for lett. Batterikassa er hentet fra en utrangert ryggsekkstøvsuger, festet med to gamle skolissespenner og en lærrem som opprinnelig var lovet bort til ei bunadsveske i 1986. Navmotoren kommer fra en el-sparkesykkel ingen hos Rundsviv lenger vil vedkjenne seg, etter at den en gang sto tre uker ved varehylla og blunket uten oppdrag.

Drifta går slik Askel forklarer det: Batteriet sender strøm te navmotoren, navmotoren drar rundt en liten aksling, akslingen trekker skomakerreima, og reima hjelper bakhjulet med å forstå retningen. To barnevognhjul er montert som støtter ved start, fordi Askel mener alle oppfinnelser bør få lov til å reise seg pent før folk begynner å forlange balanse.

– Det er itte farten som er poenget, sa han. – Det er at den veit hva fram betyr.

Torunn Mjelde sto ved siden av med protokollmappa foran brystet, først som notatunderlag, senere mer som vindskjerm. Hu hadde skrevet «Demonstrasjon av elektrisk reservebein» øverst på et ark, men strøk det over da Rundsviv-folket murret.

Hos Rundsviv liker de å bli kalt problemløsere, ikke reservebein. Det vart sagt lavt, men av tre personer på rad.

På pauseromstava sto det fra før to kolonner: «Gikk fint» og «Gikk som vanlig». Ingen flyttet krittet før testen, men flere så på det.

Skal spare bilnøkler og småforklaringer

Rundsviv Reservehender & Arbeidsbord har gitt maskinen arbeidsplass, bordplass og et praktisk formål. Bedriften håndterer småjobber der noen må møte, bære, sortere, levere eller hente uten å starte en hel administrativ bevegelse.

– Vi har ærend som er for korte for bil og for lange for å sende folk som akkurat har satt seg, opplyste en av de ansatte, mens han holdt en umbrakonøkkel han ikke brukte. – Det er et felt i mellom der bygda sliter.

Askel mener «Naken-Sviv 1» kan ta akkurat slike felt. En nøkkel fra Hågensens Nød- og Reservehandel. Ei mappe til Lufteluka. En beskjed som må fram før lunsj, men ikke så fort at noen blir mistenksomme.

Torunn er mer avventende.

– For ordens skyld: Et kjøretøy som frakter protokollmappe, må enten ikke blåse i protokollmappa, eller så må det framgå av tittelen, sa hu.

Hu pekte på startknappen.

– Og komma mangler. «Fram, men pent» er en instruks med pause. Uten komma blir det mer et følelsesutbrudd.

Askel tilbød seg å pusse ned knappen og skrive om.

– Etter lunsj, sa han. – Ellers blir bokstavene varme.

Det vart ikke oppfattet som en teknisk forklaring alle kunne stille seg bak, men ingen utfordret ham direkte.

Elleve omdreininger og et støttehjul som tok ordet

Selve demonstrasjonen foregikk på gulvet mellom arbeidsbordene, med døra mot bakgården åpen og en brun papptallerken liggende under batterikassa i tilfelle noe dryppet som ikke skulle dryppe. Det dryppet ikke.

Askel trillet maskinen fram, ikke ved styret, men ved setet, fordi styret hadde et eget forslag til retning. Torunn noterte tidspunkt. En av Rundsviv-folkene flyttet ei kasse med feilmerkede hengsler akkurat nok til at den fortsatt var i veien, men med bedre samvittighet.

Da Askel trykket på knappen, kom den forsiktige frysebokslyden igjen. Skomakerreima strammet seg med et lite knepp. Bakhjulet rørte seg. Barnevognhjula dirret som om de hadde fått et verv.

Maskinen gikk rett fram i elleve sammenhengende hjulomdreininger.

Det vart lokal framdrift.

Så foldet venstre støttehjul seg ut av seg sjøl, traff en gammel lærbit og parkerte hele konstruksjonen med en verdighet ingen hadde planlagt. Det skjedde ved dørterskelen mot bakgården, like før Askel hadde tenkt å si noe fornøyd.

– Ja, sa han i stedet.

Torunn knep igjen brilleetuiet klokka 10.21 og skrev «støttehjul tar initiativ» i margen.

Det var da følgefeilen viste seg tydelig. Skomakerreima, som skulle overføre bevegelse, fungerte også som en liten, målrettet vifte. Den pisket opp støv fra under arbeidsbordet, små biter av gammalt sålelær og det ytterste hjørnet av en gul mappe som lå oppå batterikassa.

Ved tredje forsøk lå det ei grå stripe over gulvet, fra verkstedbenken og bort til døra. En papirklemme hadde fløttet seg fire fingerbredder uten at noen tok ansvar for det.

Uti bakgården sto en skjære på søppelkasselokket og så inn som om den hadde bestilt reservedel.

Lufteluka vart naturlig endestasjon

Etter de innendørs forsøkene vart maskinen trillet ut og videre mot Lufteluka ved Arkivtrappa, fortsatt på lukket og lavfartet område, med Askel gående ved siden av og Torunn bak med mappa høyt. Lufteluka er fra før et sted der varm ventilasjonsluft, våte votter og gamle kommunale formuleringer samler seg uten vedtak.

Der passet maskinen nesten for godt.

Den varme lufta fra luka traff batterikassa, og støvstripene fra reima la seg i et tynt felt over den gule mappa. Torunn snudde mappa, så på baksida og sa ingenting i 14 sekunder. Det er i Bakomberg nær en uttalelse.

– Den sprer arkivstøv, sa hu til slutt. – Det kan vi godt mene er sjarmerende, men jeg bare minner om at sjarme ikke er en godkjent transportkategori.

Askel bøyde seg ned og så på reima.

– Den har vel gått litt skarpt, sa han. – Skomakerreim er vant te folk, itte fart.

Rundsviv-folket var på sin side fornøyd med at maskinen faktisk hadde kommet seg fra arbeidsbordet til Lufteluka uten bensinlukt, uten tauing og uten at noen måtte ringe etter bil. Likevel var det merkbar uro rundt navnet «reservebein» og hvorvidt maskinen skulle kunne bestilles gjennom vanlig oppdragsbok.

– Hvis den skal inn i systemet, må vi vite om vi låner ut kjøretøy, arbeidsbord eller stemning, sa en ansatt.

Torunn foreslo at den foreløpig kunne føres som «åpen intern el-innretning for kort saksgang, ikke arkivsikker». Hu understreket at dette ikke var en godkjenning, bare en setning som kunne stå mens folk roet seg.

Virker nok til at den må behandles

Det er ikke avklart om «Naken-Sviv 1» skal brukes i ordinær Rundsviv-drift. Ingen har bedt om tillatelse til vei, og ingen påstår at maskinen skal ut blant biler, busser eller folk med handleposer. Askel sier den er tenkt for intern kjøring, demonstrasjon og korte strekninger der det er plass til at en voksen mann kan gå ved siden av og late som han ikke holder igjen.

Det er heller ikke avklart hvem som eier batterikassa, siden ryggsekkstøvsugeren den kom fra, ifølge Torunn, var merket med en lapp som bare sa «ikke kast før vi vet». Lappen er borte. Det gjør ikke saken enklere.

– Jeg vil ha opphav på batterikassa, føring på knappeteksten og en vurdering av støvvirkning, sa Torunn. – Dessuten må noen bestemme om «Naken-Sviv» er tittel eller tilstand.

Askel svarte at han kan sette på et lite deksel over reima.

– Men da blir den jo mindre naken, sa han.

Det vart stående.

For teknisk sett er nettopp åpenheten poenget. Alle kan se hva som skjer. Batteri. Ledning. Motor. Reim. Hjul. Framdrift. Følgefeil. Den skjuler ikke teknikken bak plast, blanke paneler eller en brosjyre med folk som smiler i motlys. Den står der med hele viljen sin på utsida.

Og det er kanskje derfor folk blir nødt til å mene noe.

Ved Lufteluka kom to forbipasserende bortom uten å spørre direkte. Den ene nikket mot maskinen og sa at «slik begynte vel mye rart». Den andre lurte på om den kunne ta med bibliotekbøker, men trakk spørsmålet tilbake da Torunn så på mappa si.

Ny test etter lunsj, hvis knappen får komma

Neste steg blir etter det Bakomberg Tidende forstår en ny lavfartstest hos Rundsviv, trolig etter lunsj og etter at Askel har sett på reimføringa. Torunn har bedt om at knappen endres til «FRAM, MEN PENT» med tydelig komma, og at protokollmapper ikke legges direkte oppå batterikassa før støvforholdet er bedre kjent.

Askel vurderer å montere en liten skjerm bak reima, muligens av lokket til en kakeboks, men vil ikke love noe før han har sett om boksen fortsatt er i bruk.

– En skal itte ødelegge oppbevaring for å redde transport, sa han.

Rundsviv har på sin side satt opp maskinen ved arbeidsbord nummer to, mellom en kasse nøkler og en stol som alltid blir litt for lav. På tavla er det ikke ført noe i «Gikk fint» ennå. I «Gikk som vanlig» står det nå et lite kryss, men noen har tegnet det så forsiktig at det kan kalles foreløpig.

Da redaksjonen forlot stedet, hang skomakerreima støvstripete over styret som et brunt spørsmål. Torunn la den gule arkivmappa oppå batterikassa og sa at maskinen ikke skulle gå mer før saken hadde fått tittel.

Askel nikket, tok hånda vekk fra knappen og lot kommaet vente.