Mio vil ta nøkkelen til turkafeen selv

KAFFEDIKET: Mio Bråtaker sa først nei til å hjelpe til i den vesle turkafeen bak Brøytegarasjen. Nå vurderer han å ta hele driften selv, med nøkkel, kasseapparat og ansvar for at vaffeljernet ikke blir det eneste som går varmt når løypefolket kommer inn fra sørsida.

Det er ikke store lokalet det er snakk om. Fire bord, seks stoler som står støtt hvis de får velge gulvbord selv, en disk med glassplate og et vindu som vender mot stien rundt Kaffediket. Likevel har spørsmålet om hvem som skal drive kafeen blitt en sak for flere enn den som står bak disken.

Grunnen er enkel: Kafeen ligger akkurat der folk mener de fortjener kaffe.

Bakomberg Tidende møtte Bråtaker tirsdag formiddag, mens han målte avstanden mellom kaffetrakteren og døra med blikket. Ute lå det et tynt lag skare langs kanten av parkeringsplassen. En grønn snøskuffe sto lent mot veggen, og på innsiden av døra hang en håndskrevet lapp fra forrige helg: «Åpent hvis lyset er på. Vafler så langt røra rekker.»

Lyset var av.

– Det er mest ansvar mellom vaffeljernet og døra, sier Bråtaker.

Han sier det ikke som et fyndord. Han peker først på jernet, så på dørmatta. Mellom de to punktene skjer det meste: folk kommer inn med våte votter, spør om kaffe, vil betale med kort, lurer på om hunden kan stå i gangen, og forteller gjerne hvor mye bedre det var da brunosten var skåret tynnere.

Fra ekstrahjelp til mulig driver

Bråtaker opplyser at han først ble spurt om å bidra noen helger i vinter. Det sa han nei til.

– Jeg tenkte at jeg kan koke kaffe, men jeg kan ikke være en ordning, sier han.

I løpet av januar endret svaret seg. Ifølge Bråtaker kom det fram at det ikke bare manglet en person til søndager, men en som kunne ta helheten: bestilling av varer, enkel bemanning, dagsoppgjør, renhold, nøkler, brøyting fram til inngangen og de små beskjedene som ikke står i noen kontrakt, men som alle oppdager hvis de ikke blir gjort.

Han er nå i samtaler om å overta driften av kafeen for en prøveperiode. Det er ikke signert endelig avtale. Bråtaker understreker at han derfor ikke vil kalle seg driver ennå.

– Jeg er ikke sjef før jeg vet hvem som vasker gulvet når det er havregrøt under bord tre, sier han.

På disken ligger en spiralblokk med overskriften «må avklares». Under står blant annet melk, ved, kakespade, nøkkel nummer to, vippsnummer, glutenfri, åpne do og hvem ringer man når sikringen går. Siste punkt er understreket to ganger.

Det er der saken står nå. En liten kafé, et synlig lokale og en mulig ny driver som forsøker å finne ut om et sted alle bruker som referansepunkt, også kan bære en arbeidsuke.

Liten drift med mange kanter

Turkafeen ved Kaffediket bak Brøytegarasjen har hatt skiftende drift over tid. Den har vært åpen i perioder, stengt i perioder og halvt åpen på en måte mange i bygda har lært å tolke etter lys, biler og lukt.

Flere turgåere BT snakket med tirsdag, omtaler stedet som «kafeen», også når den har vært stengt.

Det er et av Bråtakers poeng.

– For noen er det en benk med tak. For andre er det slutten på turen. Hvis de har sagt til barnebarnet at det blir kakao her, så er det ikke bare å forklare at innkjøpslista ikke gikk opp, sier han.

Kundegrunnlaget er samtidig ujevnt. På fine søndager kan det komme folk i puljer når løypa slipper dem ut ved parkeringsplassen. På en vanlig tirsdag kan det gå førti minutter mellom hver person som tar i dørhåndtaket. Noen vil bare spørre om løypa videre. Noen kjøper kaffe og deler én vaffel på tre. Noen har med termos, men trenger likevel serviett.

Bråtaker har de siste dagene stått ved vinduet og telt passeringer på eget initiativ. Han viser fram en side i blokka: 09.15 to med staver, 09.27 én hund, 09.41 barnevogn snudde, 10.05 mann så inn men gikk videre, 10.12 tre kjøpte ingenting fordi det ikke var åpent.

– Det er ikke regnskap, men det er bedre enn magefølelse. Magefølelse blir fort veldig optimistisk når man lukter vaffel, sier han.

Han anslår at kafeen må ha forutsigbare helgeåpninger og noen faste hverdagsvinduer for at folk skal vite om de kan planlegge stopp. Samtidig vil for lange åpningstider gi mye venting og lite salg.

– Jeg kan ikke ha åpent bare fordi noen kanskje kommer med skisko og høflige øyne, sier han.

Brøyting, bakdør og brunost

De praktiske spørsmålene er flere enn det ser ut til fra utsiden. Inngangen ligger lavt mot gårdsplassen bak Brøytegarasjen, og snøen legger seg gjerne i en rygg der folk helst vil gå. Når brøytekanten blir for høy, går turgåerne rundt og kommer inn med mer snø på skoene. Når den blir for lav, renner smeltevann mot dørmatta.

Bråtaker har bedt om en tydelig avtale for hvem som brøyter fram til trappa på dager med åpning. Han vil også vite om strøsand skal ligge inne eller ute.

– Hvis sanda står inne, blir den varm og klumper seg. Hvis den står ute, fryser lokket. Det er sånne ting som ikke er store, men som kan spise en formiddag, sier han.

Inne er det særlig arbeidsflyten han ser på. Kaffetrakteren står innerst på disken. Vaffeljernet står til venstre, nær et støpsel som ifølge Bråtaker «har et ansiktsuttrykk man bør respektere». Kassa må plasseres slik at folk ikke betaler oppå syltetøyet. Brunosten må ha lokk, men ikke et lokk som alle tar feil vei.

Han har også begynt å regne på innkjøp. Kaffe, melk, egg, mel, rømme, syltetøy, servietter, oppvaskmiddel og engangshansker står på lista. I tillegg kommer ved til den lille ovnen i hjørnet, dersom den skal brukes på kalde dager.

– Ved er stemning helt til noen må bære den, sier Bråtaker.

Matservering betyr også krav til renhold og ansvar. Bråtaker sier han vil avklare hygieneopplegg og nødvendig dokumentasjon før han eventuelt åpner fast. Han ønsker ikke å starte med «nesten i orden».

– Folk ser ikke forskjell på hjemmekoselig og uforsvarlig hvis man blander det for godt. Det skal være enkelt, men det skal være riktig, sier han.

Folk forventer kaffe av gamle vinduer

Utenfor kafeen stopper to turgåere ved vinduet mens BT er til stede. De kikker inn, leser lappen og går videre uten å prøve døra. Den ene løfter hånda halvt, som om han hilser på et lokale.

Bråtaker ser det.

– Der har du kundegrunnlaget og presset i samme bevegelse, sier han.

Han mener forventningen ikke først og fremst handler om stort utvalg. De fleste spør etter kaffe, kakao, vaffel og et sted å sitte mens brillene dugger av. Noen vil ha brus. Noen vil ha kvikk lunsj. Noen vil ha svar på om det er glatt ned til bekken, noe kafeen ikke kan garantere, men ofte blir spurt om likevel.

– Jeg kan selge kaffe. Jeg kan ikke selge førevarsel med påfyll, sier han.

For bygda har kafeen likevel en funksjon utover omsetningen. Den er et stoppested for eldre som går kort runde, småbarnsfamilier som trenger gulvplass til vottebytte, og folk som egentlig skulle gå lengre, men fant et bord først. Når døra er åpen, blir Kaffediket mindre værhardt.

Det er også derfor Bråtaker er forsiktig med å love for mye.

– Hvis jeg sier at det blir åpent hver helg, så må det være mer enn et håp jeg har sagt høyt, sier han.

Må vite hva han faktisk overtar

Det er fortsatt uklart hvilken form en avtale vil få. Bråtaker sier han må vite om han blir leietaker, driver på oppdrag, eller en mer begrenset ansvarlig for serveringen. Forskjellen er ikke bare ord.

Som leietaker vil han måtte bære mer risiko selv. Som driver på oppdrag kan det være andre som eier deler av utstyr og rammer. Som vikar er ansvaret mindre, men også muligheten til å bestemme åpningstider, vareutvalg og rutiner.

– Jeg trenger å vite om jeg låner nøkkel eller overtar nøkkel. Det høres likt ut helt til noe mangler, sier han.

Han ønsker også avklaring på kortbetaling og kontanter. Ifølge Bråtaker har flere eldre turgåere kontanter med seg, mens barnefamilier ofte spør etter Vipps før de spør hva vaffelen koster.

På en hylle bak disken står en gammel blikkboks med teposer. Ved siden av ligger en kortleser uten lader.

– Den er et godt bilde på fasen vi er i, sier Bråtaker.

Prøveåpning kan komme før vinterferien

Dersom avklaringene kommer på plass, ser Bråtaker for seg en prøveåpning før vinterferien. Da vil han trolig starte med kaffe, kakao, vafler og et lite utvalg pakket varer. Han vil heller utvide etter hvert enn å begynne med en meny som krever tre armer og en beklagelse.

Åpningstidene er ikke fastsatt, men helg er mest aktuelt. En mulig modell er noen timer lørdag og søndag, pluss en kort ettermiddag midt i uka dersom passeringstellingene viser nok trafikk.

– Det må være forutsigbart nok til at folk tør å gå hjemmefra uten termos, men ikke så bredt at jeg står her og varmer opp rommet for stoler, sier han.

Han har fått tilbud om hjelp fra enkelte kjente, men sier at driften ikke kan bygges på at folk «stikker innom hvis de rekker det». Det må være en plan for fravær, sykdom og de dagene været gjør at alle enten kommer samtidig eller ingen kommer i det hele tatt.

Det gjelder også søppel, pant og levering. Varer må bæres inn fra gårdsplassen, og på glatte dager er det et lite stykke som føles lengre med melkekartonger enn med tomme hender.

– Jeg har ikke noe imot arbeid. Jeg vil bare vite hvilket arbeid jeg sier ja til, sier Bråtaker.

Avklart og uavklart

Det som er avklart, er at Bråtaker vurderer å ta ansvar for kafeen i en form som er større enn å være ekstrahjelp. Det er også avklart at han ikke ønsker å åpne fast før formalitetene rundt drift, betaling, renhold og tilgang er på plass.

Det som ikke er avklart, er selve avtaleformen, endelige åpningstider, hvem som har ansvar for brøyting helt fram til døra, og hvor bredt vareutvalget skal være i starten. Eventuelle tillatelser og rutiner for matservering må også kontrolleres før fast drift.

For turgåerne er den praktiske konsekvensen foreløpig enkel: De kan ikke regne med kaffe ved Kaffediket hver gang de ser vinduet. Men dersom prøveåpningen blir noe av, kan de få et mer forutsigbart stopp enn den gamle modellen med lys, lapp og håp.

Bråtaker låser døra etter intervjuet og prøver håndtaket to ganger. Først vanlig, så litt hardere, slik folk gjør når de eier mer ansvar enn de har skrevet under på.

På innsiden ligger blokka igjen på disken. Ute tar vinden tak i lappen i vinduet, men bare i det ene hjørnet. Den holder seg oppe enn så lenge.

Kontakt redaksjonen: post@bakomberg.no